 |
|
|
|
![]()
Urtenes kraft
|
|
I mange tusen år har urter blitt dyrket for mat, medisiner, duften og til og med for beskyttelse mot det onde. Urter var uunnværlige som middel mot alle slags lidelser, og av denne grunn har urter alltid hatt en spesiell plass i hagehistorien.
I dag har hagen for det meste en dekorativ funksjon, men i tidligere tider var nyttige planter mye mer enn kun pene blomster. Separasjonen av dekorative og nyttige urter startet bare for noen få århundrer siden. I alle tidlige sivilisasjoner som Kina, India og Egypt var urtenes kraft sentrum for helbredelsespraksisen. Hippocrates var kjent for sine omfattende kunnskaper om planter. Grekere og romere refererte til urter som "grønne medisiner" og fulgte Dioscorides' detaljerte lære om dette faget. I "Materia Medica" beskrev denne greske feltlegen de medisinske egenskapene til 600 planter. Dette ble sett på som det viktigste innenfor medisinsk litteratur i flere hundre år. Etter Romerrikets fall ble vesteuropeisk medisin satt på sparebluss.
Klostrenes rolle
I det sjette århundre e. Kr. ble det moderne med urtehager igjen. Det var spesielt i klostre at urter ble dyrket for mat, medisin og religiøse ritualer. Klosterhagene besto som regel av en gårdsplass med søyleganger rundt. En berømt klosterhage er den benediktinske klosterhagen i sveitsiske Sankt Gallen, med urter som sar, fennikel, mynte, persille, rosmarin, salvie, rute samt planter som iris og lilje. Avsidesliggende klostre måtte være selvforsynende og dyrket grønnsaker, urter og frukt samt planter som inneholdt fargestoffer eller oljer, desinfiserende urter og urter som ble brukt til å lage øl (som for eksempel korsknapp, vanlig ryllik, pors, strandkjeks, vanlig reinfann og rosmarin).
Sykepleie ble også ofte utført av munker og nonner. De skrev ut resepter til pasienter, og kunnskapen om de medisinske egenskapene til urter begynte sakte å spre seg utenfor klostrenes vegger. Fattigfolk dyrket sine egne medisinske urter, mens de rike kjøpte medisinske og velduftende urter til å ha i husene sine.
Da stell av syke ble kommunenes ansvar, kunne apotekere lage sin egen urtehage i eller nær byene.
Urtebøker
Fra slutten av den mørke middelalderen ble det skrevet flere og flere bøker om urter. Den mest kjente boka var "The Herbal" av de britiske forfatterne John Gerard og Nicholas Culpeper. Urter og kunnskap om urter ble utvekslet mellom klostre og ført inn i bøker. Ikke all informasjonen i disse bøkene var like presis, og førte til at for eksempel hviskeleken ble til. Mange bøker hevdet at alle som gravde opp en mangroverot ville sporenstreks falle død om.... Uansett så ble urter stadig mer offisielt anerkjent og brukt som læremateriale for leger. Informasjonen ble mer vitenskapelig og illustrasjonene mer nøyaktige. I det 15. århundre gjorde oppfinnelsen av boktrykkekunsten medisinsk kunnskap tilgjengelig til et mye større publikum.
Urter flytter inn i hagen
I det 17. århundre ble hager sett på som en kreativ fritidsaktivitet for de velstående. I tillegg til urter besto samlingene ofte av eksotiske planter. Urter med en mer estetisk verdi som for eksempel ringblomst og kamille, fikk en mer fremtredende plass enn fruktbare planter som mynte og såpeurt. Etter hvert ble urtene forvist til kjøkkenhagen. Kun de som ble verdsatt i kjøkkenet fikk bli værende.
I dette nye årtusenet virker det som om trenden er å flytte urter tilbake til prydblomsterbedene igjen.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
 |
|
 |
| |
|
Abonnér nå og motta vårt nyhetsbrev fullt av hagetips, gode råd og tilbud!
Abonner
|
|
|
 |
|
 |
|
|
|
|
|
|
|
 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|